FINNMARK INTRAVENØST - EN LITEN FORTELLING OM NOE STORT - Lars Haugan 2010

Hvis du aldri har vært i Finnmark, men tenkt at  Ja, det er et fylke jeg kunne tenke meg å besøke, og samtidig er av den typen som liker intensiv, japansk turiststil og å sykle utenfor allfarvei, da er Offroad Finnmark 700 noe for deg. I løpet av maks fem døgn får du oppleve å besøke over 1000 av Finnmarkviddas myrer, syklet mange hundre kilometer med ATV-spor og bli kjent med 10 000 mygg, 1000 klegg og et par samer. Du får videre besøkt Kautokeino, Masi, Karasjok, Skoganvarre, Biggjovagge og til og med Valjok, et tettsted med 8 fastboende. Du får kort sagt Finnmark intravenøst.
Dette er historien om Trøndertråkk, et tomannslag fra Trondheim som ønsket å delta på et lengre ritt. Etter å ha vært alt for sent ute med påmeldingen til "Cape Epic" i Sør-Afrika, ikke vunnet i lotteriet med trekning om plass til "Trans Alp" og måtte svelge en avlysning av Craft MTB 6-dagers Trondheim-Oslo meldte vi oss på Offroad Finnmark 700. Vi var ikke i nærheten av å vite hva vi gikk til.

Kåfjord - Halddetoppen (prolog - ca. 900 klatremeter 1t 5 min 23 sek)

Ca. 40 min rolig sykling langs E6 sørover fra Alta ligger Kåfjord. Herfra og opp langs en kjerrevei mot det gamle nordlysobservatoriet skulle prologen til Offroad Finnmark 700 avholdes. 900 høydemeter på til dels svært teknisk kjerrevei med opp mot 10 % stigning er vel ingenting når du skal ut og sykle 700 km dagen etter. Jeg startet nest sist, 2 min før Bjørnstad og med litt for mye luft i dekkene. Det tok ikke lang tid før jeg ble tatt igjen av fjorårets norgesmester i maratonterrengsykling, men jeg følte jeg hadde brukbart tempo og vel oppe fikk jeg 5. beste tid, 1:05:23.

  

Trøndertråkk -  Lars Haugan  ogMorten Bjerkås

Alta - Sørstraumen (1. etappe 80 km 7t 22 min 10,9km/t)

Med friske bein rullet vi ut fra Alta sentrum ca. 35 min etter det første og antatt beste laget, Team KTM Proteinfabrikken. På startstreken oppdaget Haugan at bakhjulet var vel mykt. Det måtte være en punktering, trolig som en følge av den harde nedkjøringen fra Halddetoppen dagen før. At jeg ikke hadde oppdaget det før nå? Lateksguffa hjalp meg likevel, og vi syklet nærmere to mil før jeg måtte legge i slange. Morten fikk også en punktering ca. halvveis på denne etappen etter en litt hard nedkjøring. Vi var nå tomme for reserveslanger, og tempoet på nedkjøringene ble med det redusert for å minske risikoen for enda en punktering.
Været var dog upåklagelig og vi skjønte tidlig at vi hadde med, og på, oss alt for mye klær. Det gikk i delvis teknisk sti og ATV‐spor oppe på vidda. Jeg skal innrømme at vi begge ble overrasket over hvor vedvarende teknisk traseen gikk. Skulle det være så vanskelig hele veien? Den bratte nedkjøringen til Sørstraumen, med innslag av partier med store rullesteiner, gikk litt for fort for oss begge. Jeg hadde flaks, det hadde ikke Morten. Han gikk over styret to ganger og slo blant annet hofta hardt. Adrenalinet og det varme været skjulte nok mye av smertene hans, men uhellet skulle senere vise seg å bli Trøndertråkks bane. Vi ankom Sørstraumen etter nesten sju og en halv time.

Jeg har under hver etappe klippet inn arrangørens beskrivelse av traseen. Dette for å gi et inntrykk av hvordan etappene er objektivt sett, med friske bein og nok søvn. I overskriften har jeg lagt inn etappenummer, ‐ distanse, tid (eksklusive sjekkpunkt) og snitthastighet på etappen. Under følger den første beskrivelsen:

"Start fra Gakori Skole etter lysløype med sti og delvis lett terreng med noen korte myrdrag (9,1 km). Asfaltstrekk fra Eiby til Gampvannslia (3,4 km). Kjerrevei opp Gampvannslia og over til Badderen. Her er det fin sykling etter stort sett tørr vei med ca 2 km med myrdrag. Terrenget er bratt i starten og ellers ganske småkupert og innbyr til rask sykling på flere partier. Nedkomsten mot Badderen er bratt, steinete og setter tekniske ferdigheter på plass, i tillegg får du en spektakulær utsikt med Tromsalpene i bakgrunn. Dermed er standarden for hva OffroadFinnmark har å by på satt (56,7 km). Asfaltstrekk fra Badderen til Sørstraumen (7,3 km)."

Sørstraumen-Biggjovagge (2. etappe 88 km 9 t 40 min 9,1 km/t)

Det var blitt sent på lørdags kveld i det vi rullet ut fra Sørstraumen. Været var fortsatt upåklagelig med midnattssol bak noen få skyer. Vi spiste fort kilometer innover grusveien mot Kvenangsbotn. Etter ca. 20 km knekte sporet av og stigningen oppover mot Biggjovagge begynte. Her var rittets lengste kontinuerlige stigning på ca. 1000 høydemeter opp mot diverse demninger og de endeløse vidder. Etter hvert gikk grusveien over til firhjulingspor, og etter det gikk firhjuligsporene over i dårligere firhjulingspor. Til slutt måtte vi gå i motbakkene på grunn av store steiner i sporet. Hardtailen kom til kort når vi ikke klarer å holde farten oppe på tekniske partier. Vi begynte allerede nå å merke hvor vanskelig det var å ikke vite hvor langt det var til neste sjekkpunkt. GPS‐en stod på 30‐50 m zoom, og det var vanskelig å få et godt overblikk over etappen på den lille skjermen. Kart og kompass skal ikke undervurderes. Vi burde ha studert deletappene bedre før rittet, i alle fall meg, slik at en hadde et bedre mentalt bilde av hvor langt det var. Landskapet flatet ut og midnattssola i ryggen gjorde at vi måtte stoppe og nyte utsikten flere ganger. Vi nærmet oss rittets høyeste punkt. Terrenget sugde likevel krefter fra oss begge, både mentalt og fysisk. Vi måtte av sykkelen i den minste bakken, og på igjen når det flatet ut. Ettersom vi begynte å nærme oss Biggjovagge ble terrenget gradvis lettere, og vi hadde noen kjempefine nedkjøringer i fin, duvende morenesand mot slutten. Tåka møtte oss på den aller siste nedkjøringen, og på Biggjovagge var det bare 40‐50 m sikt. Vi var begge innstilt på å bruke minst mulig tid her. Kautokeino og 3 timers obligatorisk hvile lokket oss videre. Vi fikk servert varm mat og kjørt et enkelt vedlikehold på syklene. Ingen tekniske problemer på dette delstrekket, bortsett fra at jeg hadde kjørt uten bakbrems halve etappen. Team Anton, med Tor Oskar Thomassen og Arnulf Nilsen, forlot sjekkpunktet akkurat i det vi ankom, mens Team Predator kom krypende ut av telte i det vi satte oss for å spise. Vi fikk et lite mentalt løft av å ha tatt innpå disse langene.

"Grusvei fra Sørstraumen og inn til Kvænangsbotten og videre oppover etter anleggsvei til Abojavre. Fra Kvænangsbotten og opp til Abojavre skal det klatres ca 940 m over en distanse på ca. 20 km. Dette klatrepartiet med alle serpentinersvingene gir en følelse av å være i Alpene da vegetasjonen stopper ved 400 m og landskapet er vilt rundt deg. De siste 15 km mot Abojavre går etter litt steinete grusvei med lite klatring (46,1 km). Fra Abojavre går det etter kjerrevei og sti til de gamle gruvene i Bidjovaggi. Dette strekket har noen sugende stigninger, teknisk stisykling med steinete partier hvor farten er lav og enkelte kryssinger av myrdrag. Terrenget endrer seg etter hvert fra steinete fjellterreng til åpent viddeterreng med finere stier hvor det går raskt unna (40,1 km)."

Biggjovagge-Kaotokeino (3. etappe - 47 km - 6 t 35 min - 7,1 km/t)

Grusveien ned fra Biggjovagge var bratt, og den dårlige sikten i tåka bremset oss. Midt i nedkjøringen, litt etter at vi hadde tatt av fra grusveien, passerte vi Geir og Espen (Team Predator) som satt og skrudde på Geirs Canyon‐fulldemper. Vi var nå på femteplass i rittet. Men etter en kort pause for å drenere tarmsystemet ved Turistforeningshytta ved Reisavann, passerte de oss og dro i fra over myrdragene. Regnet kom ikke lenge etter dette. Noe vindøkning ble det også, men temperaturen lå på rundt 15 grader så vi holdt varmen. Vi fulgt på dette partiet Turistforeningsstien ned fra Reisavann. Den gikk over duvende åskammer med vanskelig stisykling. Vi måtte også her gå i de fleste motbakker. Kreftene var fraværende og vi begynte begge å bli ganske trøtte. Etter at stien skar inn på et noe bedre firhjulingspor økte endelig tempoet. Dog like etter slet Morten vaieren til bakgiret. Heldigvis har vi med ekstra vaier, tenkte jeg. Det skulle imidlertid vise seg å bli umulig å få tredd vaieren i den trange og fleksible, lettvekts aluminiumsstrømpa. Vi ga opp etter kort tid, og Morten syklet med tre gir resten av strekket inn til Kautokeino. Så mye for de grammene.
I løpet av pausen med mekking ble jeg skikkelig kald for første gang på rittet. Jeg kledde på meg alt av ullundertøy og jakker, men uten at jeg klarte å holde varmen. Tempoet hadde gått betydelig ned i forhold til hva vi startet med fra Alta, og dette var nok noe av forklaringen. Den siste biten inn til Kautokeino gikk på asfalt, og vi ankom sjekkpunkt over ett døgn etter at vi rullet ut fra Alta sentrum. En  behjelpelig mekaniker sa han skulle hjelpe oss med skifte av strømpe og girvaier, samt bytte bakbrems på min sykkel mens vi hvilte. Upåklagelig sørvis fra arrangøren. Etter en dusj og varm mat la vi oss til å sove i to timer. Totaltiden på stoppet skulle bli 3 t og 15 min.

"Etter avkjøring fra asfalt, bærer det inn på sti til Reisavann hvor det er grei sti å følge (4,3 km). Fra Reisavannshytta følger vi den gamle "Nordkalottleden" som er en gammel vandringsvei. Fra Reisavann følger man en sti som etter hvert blir utydelig og man må følge gamle oransje merker på steiner, samt støtte seg til GPS eller kart. Den første mila går det ganske sakte fordi man må av sykkelen en del og enkelte høydedrag og myrer skal passeres. Etter hvert blir stien tydeligere og går over til kjerreveg frem til asfalten (24,6 km). Asfaltparti frem til Kautokeino (15,7 km)."

Kautokeino-Masi (4. etappe - 70 km - "DNF" - "DNF")

Jeg ble vekt av Morten og visste ikke hvor jeg var. Det er lenge siden jeg har vært så desorientert og så trøtt når jeg har våknet. Jeg visste ikke hvor jeg var og alt gikk i sirup. Jeg brukte sikkert et kvarter mer enn vanlig på å få på meg de halvtørre klærne igjen. Det å ta på seg de våte neoprensokkene, som forøvrig gjorde god nytte for seg under hele rittet, var det verste. Regnet som hadde avsluttet "gårsdagen" så ikke ut til å ha avtatt. Vi bunkret opp med mat for neste etappe og hoppet på de nå reparerte syklene. Etappen skulle etter beskrivelsene være av de enkleste teknisk sett: Birkebeinertraséstandard. Vi fulgte asfalten nordover i 17 km før vi brakk av og inn på grusveien. Til vår glede var virkelig veien lettsyklet. Vi spiste km fort til tross for at kroppen min ikke hadde våknet. Morten sprudlet tilsynelatende av energi, og dyttet meg i flere motbakker.

Vi hadde bare en drøy mil igjen da vi ble tatt igjen av en grå vegg med tungt regn. Det begynte samtidig å lyne og tordne hyppig og på alle kanter. Vi, eller rettere sagt undertegnede, var lettere bekymret ettersom det høyeste punktet på vidda var meg. Hvis lynet var på jakt etter en plass å slå ned, var jeg plutselig blitt den perfekte lynavleder. Grusveien ble fort til en elv. Jeg har aldri opplevd maken til regnvær i mitt liv. Etter å ha kommet inn i skogen, bar det nedover mot Masi. Kalde og våte sjekket vi nn hos fire pene og imøtekommende, voksne ungjenter. Etter å ha fått i seg varm mat klaget Morten på tiltagende smerter i hoften etter veltene på 1. etappe. Vi var blitt våte og kalde, og dette underbygget nok smertene han hadde. Morten så bekymret ut. Han ringte rittlegen og fikk følgende beskjed etter å ha forklart hendelsen, smertene og symptomene: "Om du fullførere rittet, vil du mest sannsynlig få en betennelse i hofta. Denne betennelsen kan ta opp til 2 år å lege." Morten valgte å bryte rittet ved Masi. Trøndertråkk ble historie etter ca. 30 mil på Finnmarksvidda.

Vi ønsket begge at jeg skulle prøve å fullføre rittet hvis jeg fikk haik med laget som kom bak. Team Fjellog sykkelservice lå ca 4 timer bak oss, så jeg la meg til å hvile, mens Morten returnerte til Alta.

"Følger E6 nordover til Mieron (17 km). Et stykke etter Mieron tar vi av fra E6 og følger den gamle veien helt til Masi. Dette stykket følger god grusvei frem til riksvei 93 (47,8 km). Siste biten inn til Masi følger asfalt (5,5 km)."

Masi-Sousjavre (5. etappe - 43 km - 7 t 57 min - 5,0 km/t)

Team Fjell‐ og sykkelservice, bestående av to menn i 50‐årene med store baller og temmelig mye hår på brystet, Tor Erling Johansen og Torstein Hole, var noe bekymret i blikket når de trillet inn til sjekkpunkt 4. De hadde fått "den grå veggen" relativt sett tidligere i rittet, og bar preg av utmattelse og nedkjøling. De store vannmengdene som vi hadde opplevd på slutten av 4. etappe hadde disse fått mye tidligere, helt fra Kautokeino. Tor Erling ringte rittleder og lurte på om det var forsvarlig å fortsette konkurransen ettersom det ventet oss vading over store elver på senere etapper. Rittleder svarte at blant andre Geir Elde, 160 cm på strømpelesten, hadde kommet over Valjohka. Det ble til at Team Fjell‐ og sykkelservice, nå med tre mann, rullet ut fra Masi ca 4,5 t etter at jeg og Morten hadde ankommet.

Ambisjonsnivået mitt var nå kraftig justert. Trøndertråkk var ute av lagkonkurransen og dermed også resultatlistene. Det eneste som dro meg mot Alta var ønske om å fullføre, og selvfølgelig drømmen om å kunne ta på seg Offroad Finnmark 700 finisher‐trøya. Tempoet ble nesten halvert i forhold til hva jeg og Morten hadde holdt fram til Masi. Jeg tenkte, dette blir en lang tur. Etter hvert løsnet samtalen og jeg omstilte hode til at dette måtte jeg ta som en tur, og ikke mase i front på et høyere tempo som aldri ville komme. De holdt et relativt lavt, men samtidig forbausende jamt tempo. "Gutta" fra Ålesund, dvs. Tor Erling var født i Alta og Torstein i Kristiansund, viste seg å være to svært så livsglade og humørfylte individer. Spesielt Tor Erling fikk latteren til å sitte løst. Det er interessant å møte nye mennesker i en så presset situasjon. Tiss‐, bæsj‐ og promphumor får en helt spesiell verdi. Team Fjell‐ og sykkelservice mestret faget til fingerspissene. ‐ Lars, har du hørt om ho Anna Berit som stod og haika et stykke utenfor Kauto. En kar plukka ho opp. Han syns ho var fin og spurte etter ei stund om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit og dem pulte. Han syntes det var godt, og etter ei stund spurte han på nytt om dem skulle pule. Ja, svarte ho Anna Berit. Ka du heite, spurte mannen. Anna Berit, svarte ho Anna Berit. Kor du skal hen, spurte mannen. Jeg skulle egentlig til Birtavarre, svarte Anna Berit, men det var nå så godt, så nå sitter jeg på så lenge *biip*vare. Slik gikk det mil på mil og stadig nærmere Suosjavrre.

"Etter et kort stykke grusvei bærer det ut på kjerrevei som går over til fin sti. Det første partiet har en del høydemeter som skal bestiges. Dette strekket følger gammel postvei som er merket med røde T‐er. Strekket kan by på flott stisykling med en del kryssinger av myrer. Etter ca 2 mil innover vidda kommer man til Raggisjokka som skal krysses. Elva kan være ganske stri, og kryssing kan bli en våt affære. Deretter kommer man inn på gårdstunet i Raggis, og dette oppleves veldig eksotisk. Følg nøye med på kart og GPS da det er flere veier og stier i området (20,9 km). Fra Raggis bærer det sydover mot indre riksvei. Dette strekket byr på en ny elvekryssing og kryssing over myr på en 200 meter lang tømmerbro. Strekket byr på mye fin stisykling etter morenerygger (18,3 km). Ved ankomst riksvei følges denne østover mot Suosjavrre (3 km)."

Suosjavrre-NedreMollisjokk (6. etappe - 32 km - 2 t 28 min - 11,8 km/t)

På Sousjavrre ble vi mottatt med store smil og et kamera trødd opp i ansiktet. Vi var på TV! I alle fall trodde vi det. Her kunne de tilby badstue og dusj, selv om dette ikke var en av de plassene med pålagt hvile. Jeg glemmer aldri synet av tre voksne menn, stående nakne og bøyd framover i møysommelig arbeid med å dekorere både bakre og fremre del av underlivet med sinksalve. Dr. Hole lærte meg mye nyttig angående kroppslig vedlikehold her. For eksempel at det ikke er så dumt å barbere seg nedentil noen uker i forveien av slike ekspedisjoner. Vi ble servert varm mat, med vafler og gulrotkake til dessert. Nydelig. Tor Erling tok seg 10 min på øyet mens jeg tok vedlikeholdet på syklene. Vask og oljing av kjedet ble rutine på alle sjekkpunktene. Jeg hadde slitt ned klossene til forbremsen, og måtte klare meg uten til jeg fikk supplert med nye i Karasjok. Turen fra Suosjavrre til Nedre Mollisjokk fjellstue var fantastisk. Lettsyklet, med duvende, sandsmurte ATV‐spor som gjorde at du klarte å holde høy fart. Vi klarte nesten 12 km/t i snitt på dette strekket. Været var også på vår side og humøret var stigende på alle tre. Vi ankom Mollisjokk og tre blide damer etter to og en halv time.

"Ut fra Suosjavre bærer det videre østover etter afalten frem til Cuovdattmuotki (6,6 km). Fra Cuovdattmuotki og inn til Nedre Mollisjok Fjellstue finner vi kanskje det flotteste strekket for de som liker rask stisykling (19,5 km).

Nedre Mollisjokk-Ravnastua (7. etappe - 26 km - 5 t 57 min - 4,7 km/t)

Fra Mollisjokk og nordover gikk det om mulig på enda finere ATV‐spor enn til Mollisjokk. Vi fulgte en morenerygg og hadde 360 graders utsikt. Underlaget var som hardpakket sandvolleyballbanesand, og sporet slynget seg lett bortover. Gleden ble imidlertid kortvarig, for etter en knapp kilometer knakk vi inn på T‐merket sti over den beryktede "Hundvidda". Gradvis ble stien mer og mer teknisk ettersom vi klatret sakte oppover. Til slutt måtte vil alle tre av sykkelen, og resten av etappen gikk vi av og på utallige ganger. Kun de siste kilometerne ned til Ravnastua klarte vi å holde oss noenlunde kontinuerlig på setet. Det skal nevnes at jeg fra Suosjavrre hadde syklet med "varmmat" til oss alle tre nederst i sekken. Med klær, reparasjonsutstyr og 3,75 l vann i tillegg veide sekken ca. 10 kg ut fra Sousjavrre. Vi var vel de eneste som spiste varmmat på Ravnastua, til vertskapets store undring: De hadde aldri sett posemat, det vil si en lokal variant av Fjordland, bli sluppet ned i en kjele med kokende vann, med plasten på! Denne nymotens verden.

"Dette strekket blir av mange lokale betegnet som "Hundvidda" for sitt tøffe og krevende landskap. Regn med lav snittfart, og de med gode tekniske ferdigheter vil ha stor fordel. Kan by på en del spasering for enkelte og for andre fin teknisk sti. (26,1 km)"

Ravnastua-Karasjok (8. etappe - 28 km - 2 t 21 min - 12,0 km/t)

Dette var den til nå enkleste etappen på turen. Været var upåklagelig, og når vi nådde høyeste punkt - før det bærer ned mot Karasjok - tok jeg 1 min stillhet og nøt restene av midnattssola mens jeg ventet
på Tor Erling og Torstein. Tor Erling formante meg om å ta det med ro i nedkjøringen mot Karasjok. Den var lang og delvis teknisk. De store nedbørsmengdene i dagene før hadde vasket vekk mye av jord og fin
grus i traktorsporet, men vi kom oss ned til asfalten uten velt. Det siste strekket langs Karasjohka og inn til Karasjok føltes uendelig langt. Stille luft og inversjon gjorde at kald luft hadde samlet seg nede ved
elva, og jeg måtte ta på meg skotrekk og buff for å holde varmen. Da vi rullet inn på Karasjok skole hang et ukjent og smilende fjes ut av vinduet på skolekjøkkenet.

"Første del av strekket følger kjerreveg med en lang nedkjøring til Assebakt hvor enkelte partier byr på rask teknisk sykling (14,7 km). Fra Assebakt og inn til Karasjok er det asfalt (13,4 km)."

Karasjok-Valjok (9. etappe - 36 km - 4 t 31 min - 8,1 km/t)

Per Kåre Jakobsen skulle bli min nye makker den siste tredjedelen av konkurransen. "Kågtind Multisport Team" hadde mistet CK Victoria‐rytteren Helge Johansen på grunn av tiltagende luftveisproblemer. Jeg er ikke sikker på hvor lenge Per Kåre hadde ventet på meg i Karasjok, men han var klar som et egg til å fortsette med meg. Arrangøren var informert om det nye lagbyttet og jeg mønstret av fra Team Fjell‐ og sykkelservice. Jeg og Per Kåre startet ca. en halvtime før Torstein og Tor Erling ut fra Karasjok. Lange myrdrag preget denne etappen. Jeg har ikke vært mye i Finnland, men terrenget gav med assosiasjoner til hvordan jeg har lest Finnlands innland kan være. Per Kåre viste tidlig at han var sterkere enn meg i bakkene. Jeg unnskyldte meg med at det måtte være all hvilen han hadde fått mens han ventet på Team Fjell‐ og sykkelservice i Karasjok som var forklaringen. Vi hadde likevel godt driv, og sjekket inn på Valjok etter 4 t og 31 min, 3. beste etappetid.

"Etter et kort asfaltparti bærer det inn på kjerrevei som går over til sti med enkelte korte partier hvor man må følge GPS eller kart/kompass. Dette gjelder kun noen hundre meter og etter hvert kommer man inn på fin sti og kjerrevei. (28,1 km)"

Valjok-Skoganvarre (10. etappe - 46 km - 7 t 23 min - 6,2 km/t)

Dette skulle bli den desidert vanskeligste etappen psykisk. Etter å ha syklet et par km langs grusvei, krysset vi over den angivelig største elven på ekspedisjonen, Valjohka. Deretter bar det bratt opp på vidda og innover utallige tverrgående myrdrag. Det "dypeste" myrdraget kom litt over halvveis. Her måtte vi blant annet krysse "Hengemyra", den som på klatrespråket ville blitt kalt "cruxet" på ruta. Jeg brånektet først, og sa til Per Kåre at her går jeg ikke over for alt i verden. Per Kåre svarte kort - Jeg er vel eldst, før han la i vei. Jeg ble stående et sekund i dyp tvil, før jeg koblet ut hjernen og vasset etter. Det føltes som å gå på skyer. Selv om jeg la godt med vekt over på sykkelen, gikk myra til godt opp på lårene. I skilpaddetempo, men SONE 5‐puls, tråkket jeg sakte men bestemt i Per Kåres spor. Blikket gikk raskt fra GPS‐en med 20 m zoom og bort på neste gresstrå som stakk opp av vannet. Det gikk selvfølgelig bra, og jeg fikk enda en ny referanse på hva terrengsykling kan være. Nok en gang tenkte på hvor dypt Geir Eldes bein måtte ha gått i ned i den myra.

Etter litt over sju timer og uendelig med luretopper og luremyrer kom vi inn på en grusvei, og grusveien gikk raskt over i en asfaltvei, og asfaltveien var E6. E6 føltes som silke for baken etter det steinete ATVsporet vi hadde fulgt de siste timene. Per Kåres mange feilslåtte estimater på hvor lenge det var til vi var framme var glemt, og da han spanderte en "Burn" (Red Bull dobbeltgjenger) var alle sorger glemt. Vi rullet inn til Skoganvarre og siste obligatoriske hvileplass i lett regnvær. Vi fikk 4. beste tid på dette strekket.

"Ut fra Valjok følger traseen en grusvei nordover og parallelt med Valjohka. Etter kryssing av denne elva bærer det oppover og en god del klatremeter skal forseres. Mesteparten av dette er fin stisykling med lav fart. Oppe på snaufjellet følges fin kjerrevei et stykke hvor man deretter tar av fra denne og følger tydelig sti videre etter nedlagt telefonlinje. Denne tydelige stien følges noen km innover før man skal av og inn på en gjengrodd sti (19,3 km). Rittet er nå inne i et krevende terreng hvor myr og kratt krever sitt av deltakerne. GPS logg vil være avgjørende for å få en raskest mulig linje, men kart og kompass vil også bringe rytterne inn på stien etter hvert. Stien blir mer tydelig etter hvert, og det blir mer og mer syklbart (2,3 km). Siste halvdel av strekket byr på flott stisykling med raske tekniske utforpartier og en del steinete partier. Noen korte bekker skal også passeres (16,9 km). Avslutningen mot Skoganvarre er på grus og asfalt (9,3 km).

Skoganvarre-Jotkavei (11. etappe - 71 km - 15 t 23 min - 4,6 km/t)

Jeg våknet til skyfri himmel og en nyoverhalt sykkel. Jeg hadde fått på nye bremser, nytt kjede og "ny" frikrans. Selv om dette var ekspedisjonsrittets desidert lengste etappe, skulle den ikke på langt nær bli så psykisk tung som den forrige. Jeg var bedre forberedt på at det var langt, og området vi "syklet" gjennom var preget at høyfjell. Første halvdel gikk forbi Leavnnjasjavri, omfavnet av Bieggavakkegaisa og Vuorji. Fjellene minte meg faktisk om de på Svalbard; flate og nakne med løse, eroderte masser på sidene. Når jeg skriver "syklet" mener jeg å gå med syklene ved siden. Jeg tror vi gikk i 7 timer på denne etappen. I frykt for at mine superstive karbonsko skulle ødelegge akillessene tok jeg med meg mine Teva‐sandaler, som jeg i siste liten før start hadde pakket ned i bagg nr. 1. De skulle komme til nytte tidlig, og store deler av første halvdel av etappen gikk jeg med neoprensokkene inni Teva‐sandalene og neoprentrekkene til sykkelskoene trukket utpå der igjen. Gode å gå med, men ikke fullt så gode å sykle med.
Arrangøren hadde angivelig satt opp en lavvo et lite stykke før Bojobæski. Det skulle vise seg å være et lite gult telt. Vi ble servert tørrmat og cola, og det smakte fantastisk. Høye på karbohydrater, men med et slitent hode, kjørte jeg først på det slake partiet ned mot hytta ved Bojobæski. For å hvile to såre hender holdt jeg oppoverbakkegrep om styret. Det skulle jeg ikke gjort. En stein slo forhjulet til side, jeg glapp taket på venstrehanda og før jeg visste ordet av det landet jeg med brystet først på en, heldigvis, rund stein. Jeg så stjerner og planeter, nebulaer og fjerne galakser. Etter et minutt i fosterstilling på bakken kunne jeg konkludere med at ingenting var brukket. Jeg kom meg på sykkelen og vi rullet varsomt ned den siste biten mot Bojobæski. Nedkjøringene resten av turen gikk i et litt roligere tempo enn før. Det siste partiet ned til Jotkavei gikk gjennom samisk kulturlandskap. Her var det hyppig med reingjerder og Per Kåre pekte ut et gammelt offersted ved en stor, spesiell stein vi passerte. Vi møtte også en kjenning av Per Kåre som hadde vært med på 300‐utgaven av OF2010 og nå var på sykkeltur med sin tilkomne. Vi fikk de første hint om at vi nærmet oss sivilisasjonen.

"Nok en tøff del med over 1300 høydemeter. Strekket byr på meget spektakulær natur som gir en fantastisk følelse å sykle gjennom. Etter 18 km sykling er vi ved vannet Leavnjas (24 km). Langs med vannet er stien delvis borte og først ved vestenden av vannet er den tydelig igjen (7,6 km). Det sykles nå i åpent viddeterreng som består av lange slake stigninger helt frem til nedkjøring mot øvre Stabbursdalen. Fra Stabbursdalsvannet tar løpa av fra den merkede turløypen og med retning sydover etter fin kjerrevei. Den siste biten frem til Bojobæski går gjennom terreng hvor stien er delvis borte og kart eller GPS vil spille en viktig rolle (21,9 km). Opp fra Bojobæski kommer noen tøffe klatringer i teknisk terreng, oppe på snaufjellet byr vidda på rask fin sti helt ned til asfaltert anleggsvei (17,3 km)."

Jotkavei-Jotka (12. etappe - 9 km - 1 t 3 min - 7,9 km/t)

Strekket fra Jotkavei til Jotka gikk radig; Vi fikk 3. beste tid på denne korte etappen. Det ligger i navnet på disse to sjekkpunktene at det ikke kan være langt imellom. Du klatrer opp på et høydedrag, følger høydedraget noen kilometer og bikker så bratt ned mot Jotka, en idyllisk liten gård i ly nede i dalbunnen. Nok et fortreffelig varmt måltid ble inntatt. Lapskausen ble bare bedre og bedre. Vi spanderte til og med
15 min søvn i noe som føltes som himmelsenger.

"Etter et kort stykke på asfalten følger vi merket tur/sykkelsti til Joatka fjellstue. Dette partiet har et klatreparti i begynnelsen og videre fin kjerrevei. Nedkomsten byr på heftig sykling nedover bakkene til fjellstua."

Jotka-Sorrisniva (13. etappe - 51 km - 6 t 13 min - 8,2 km/t)

Vi luktet Alta. I alle fall gjorde jeg det. Selv om vi måtte ta ei mils sløyfe sørover før det bar "straka veien" mot Alta, gikk det lett på god kjerrevei. Vi passerte nedkjøringa til Alta‐demninga og klatret opp på høydedraget som går nordover over Hoalgir og Gamasvarri. Min siste Red Bull ble fortært og jeg presset ned noen krokodiller av vingummi. Man blir aldri lei smågodt. Selv om vi tok 5 min pause hver time, kjørte vi radig. Vi skulle få 2. beste tid på dette strekket, kun 1 t dårligere enn vinnerne. Da vi kom ned hyttefeltet ved Bollo skulle jeg få min siste skikkelige psykiske knekk på ekspedisjonsrittet. Nok en gang hadde Per Kåre gitt meg falske forhåpninger om lett grusveisykling ned gjennom hyttefeltet til Altaelva. Jeg hadde navigert etter min nyanskaffede Garmin Oregon 550t helt fra start, men nå hadde de siste reservebatteriene tatt kvelden og Per Kåre overtok navigeringen med sin Garmin 705. Det føltes uendelig langt å sykle opp og ned langs traktorvei, forbi utallige hytter og små vann. Da, mens jeg jobbet hardt med motivasjonen, fikk jeg et kamera i tryne og pålegg om å gi gass over en bekk slik at det så bra ut på filmen. Vi fikk videre montert GoPro‐kamera på sykkelen, og etter å ha passert et skiferbrudd bar det nedover en av de heftigste stiene jeg har kjørt i mitt liv. Akkurat passe teknisk til at du klarer å dra på med en sliten kropp. Det føltes i alle fall som om du dro på godt, men i følge en uthvilt, syklende kameramann kunne det gått betydelig fortere.

"Trasseen følger nå gammel turistvei sydover mot Lesjavrre. Etter ca 10 km tar løypa av etter sti 5 km vestover mot anleggsvei til kraftanlegget (15,6 km). På anleggsveien følger et kort asfaltparti nordover hvor vi tar av og fortseter etter gammel kjerreveg (1,5 km). Nå følger vi flott kjerre/traktorvei langs et høydedrag helt fram til Bollo hyttefelt (30,3 km). Gjennom Bollo er det traktorvei og noen stiparti før man er på grusvei frem til Detsika skiferbrudd. Ned fra Detsika skal vi følge en gammel og delvis gjengrodd kjerreveg ned til Altaelva hvor vi passerer Friluftsparken som ligger i Sorrisniva (3,3 km)."

Sorrisniva-Alta (14. etappe - 26 km - 2 t 25 min - 10,2 km/t)

Regnet hadde på nytt meldt sin ankomst like før nedkjøringa til Sorrisniva og temperaturen hadde sunket til rundt 10 grader. Både jeg og Per Kåre begynte å bli kalde, så vi pakke på oss ull før vi skulle inn på de "fineste stiene i Alta omegn". Det var kun noen få mil igjen til mål, og det begynte å gå opp for meg at jeg var i ferd med å klare å gjennomføre Offroad Finnmark 2010 på min Canyon Ultimate CF "hardtail" (eller "stivhale" om du vil) og med de stiveste karbonskoene på markedet. Arrangøren har beskrevet at ryttere som fullfører Offroad Finnmark ofte får en euforisk følelse på dette partiet. Jeg slo opp "euforisk" på Wikipedia etter rittet, og der står det blant annet: "Ordet kommer opprinnelig fra gresk via latin og er brukt i psykiatrien som beskrivelse av en tilstand av lykke hos mentalt syke pasienter." Man må kanskje være litt mentalt syk for å delta på Offroad Finnmark 700, og jeg synes betegnelsen passer med den følelsen jeg hadde innover langs Altaelva. En lykkerus som gjorde at jeg neste glemte hvor kald og sliten jeg var. Vi tok en siste pause for å varme oss ved et bål noen laksefiskere hadde fyrt opp langs elva. Vi hang over bålet etter varmen. Det siste stykket langs elva minnet meg om en regnskog, og jeg glemmer aldri synet av Per Kåre omgitt av en hoppende kalv som vi overrasket i en innhegning. Vi kom i mål ca klokka to natt til torsdag 22. juli etter 4 døgn og 14 timer på sykkelen.

"Fra Friluftsparken følger vi veien til vi har krysset brua over Altaelva. Deretter sykler vi langs med elva etter stier på skogsbunn. Vi vil her se Altaelva med sine flotte fiskeplasser og oppleve stemningen på de forskjellige fiskeplassene som passeres. Mange av disse stipartiene er de flotteste i Alta! Eibyelva blir krysset over brua, og et kort stykke følger en riksvegen før det bærer ned mot elva igjen og flere flotte stier. Etter hvert ankommer vi campingplassene i Øvre Alta (14 km). Den siste biten inn mot mål fortsetter videre langs med Altaelva etter å ha krysset over brua i Forbygningen. Her følger løypa grusveier og stier helt ned til Kronstad hvor tettbebyggelsen begynner. Det siste strekket innbyr på noen tekniske moment etter en smal sti gjennom tett skog. Siste strekket inn mot mål følger "Byløypa" hvor det sykles etter asfalt et stykke og resten etter opparbeidet trase på skogsbunn (12 km)."

Hva ville jeg gjort annerledes?

Avslutningsvis vil har jeg listet opp de 10 viktigste erfaringene jeg gjorde meg underveis og hva jeg ville gjort annerledes:
[1] "Hardtail", eller stivhalesykkel, er for de avanserte. Team Proteinfabrikken - KTM, ved Tor Halvor Bjørnstad og Jon Kristian Svaland, vant konkurransen på stivhaler, men de ligger på et nivå godt over Trøndertråkks. Om jeg noen gang stiller til start på nytt, blir det på en fulldempet 29-er, bestilt hos Giant-importør Tor Erling Johansen.
[2] Fullkarbonsko er kaldt og hardt. Myke, varme vintersko er å anbefale.
[3] Teva‐sandaler er et fantastisk, multifunksjonelt fottøy. Kan brukes til alt.
[4] Smågodt er kjempegodt.
[5] 80 mm framgaffel er for grusritt. 100 mm framgaffel er for terrengritt.
[6] GPS er en fantastisk oppfinnelse, men kan på ingen måte fullt ut erstatte verdien av et godt 1:50 000 papirkart og speilkompass. Jeg mistet fullstendig oversikten og avstandsfølelsen med min Garmin
Oregon 550t. (Når det er sagt, er Oregon 550t kanskje det beste GPS-alternativet: Tåler mye og du kan bruke vanlige AA-batterier.)
[7] Samhold og godt humør kan ta deg til verdens ende.
[8] Sinksalve er ikke bare for såre barnerumper. Voksne, såre rumper er også glad i sinksalve.
[9] Du kan får nerveskader i hendene av å holde i et styre som rister i 4,5 døgn. Forøvrig, ikke bruk oppoverbakkegrep på styret når du skal nedover.
[10] Finnmarksvidda er ikke så flat som du tror, og Trøndelag er ikke det eneste stedet i Norge med myr.