Vinteren 2007-08 fikk jeg presentert planer om et spektakulært og spennende sykkelritt på Finnmarksvidda. Jørund og noen kollegaer på Høgskolen i Finnmark hadde planer om å starte et ritt som skulle være annerledes i forhold til andre etablerte nasjonale og internasjonale ritt. Her skulle Finnmarksnaturen vises frem på en unik måte. Finnmarks natur og kultur skulle stå i hovedsetet for et ritt hvor de fysiske og psykiske utfordringene skulle skille kremen av MTB ryttere. Rittet skulle gå som en enetappes konkurranse hvor utøverne selv legger opp hvor hvile skal tas. Traséen skulle gå gjennom store deler av finnmarksvidda, hvor fjellstuene skulle benyttes som sjekkpunkt og mulig hvileplass.
Trasesjef
Jeg ble forespurt om å være den som skulle finne traséen fordi jeg har mye lokalkunnskap og i tillegg sykler en del. Som "ekte" finnmarking og sykkelinteressert tente jeg på ideen og takket ja. Dette kunne bli en gylden mulighet til å bidra med å bygge opp noe som jeg har stor tro på. De siste årene har jeg syklet en del på Finnmarksvidda og opplevd hvor mye flott vi har å by på for MTB syklister. Følelsen å kunne sykle på gamle traktorveier og delvis gjengrodde stier i timevis uten å se verken bebyggelse eller andre mennesker må oppleves. Sykling i midnattssol med beitende reinsdyr rundt seg er noe som ikke mange andre ritt kan tilby.Arbeidet med kartlegging av en sammenhengende rute som får med seg mest mulig fin stisykling og minst mulig asfalt ble utført i løpet av forvinteren. Fikk med meg flere lokale kjentmenn og vante fjellfolk for rådføring om stier og muligheter for sykling. Flere steder var det ubesvarte spørsmål som måtte sjekkes opp før rittets endelige start. Ved påsketider var en sammenhengende trasé klar med noen strekk som måtte prøvesykles først. Totalt var traséen blitt ca 65 mil og det meste utenom eksisterende veinett. Nå var det bare å vente på at snøen forsvant slik at arbeidet kunne startes. Tiden var knapp i forhold til åpning og eventuelle endringer. I tillegg måtte ruten merkes ved de fleste veiskiller slik at det skal være mulig å sykle ruten uten å se på kart. Vi oppdaget etter hvert at denne merking i seg sjøl ikke var nok til å følge hele traseen. Noen steder er stien borte og da bør man støtte seg til GPS eller kart og kompass. På forsommeren fikk vi prøvesyklet de uklare partiene og vi fikk samtidig en prøvesmak på hva rittet dreier seg om. Enkelte ganger kom tanker om at dette kunne bli vel tøft.
Støtteapparat
Vi var i den heldige situasjonen å ha Høgskolen i Finnmark (HiF) som en støttespiller og fikk i tillegg med flere studenter som påtok seg ansvar i forhold til gjennomføringen. To studenter hadde blant annet åpningsseremoni som sin prosjektoppgave hvor de stod for planlegging og gjennomføring av denne. Som start på rittet ble det bestemt at vi skulle ha en prolog opp til en fjelltopp i nærheten av Alta. Planlegging og tillatelser med denne ble tatt av studenter fra HiF.Prolog
For noen få år siden ville jeg fnyst av tanken på å sykle opp til det gamle Nordlysobservatoriet på Halddetoppen. Toppen ligger ca 900 m over havet og man starter nesten fra havnivå. Distansen opp er ca 10 km og av dette er 2,5 km flatt. Veien oppover begynner med fin traktorvei med noen steinete partier hvor god teknikk er avgjørende, den siste kilometeren er svært krevende grunnet steinete vei og til dels ganske bratt.Turen oppover starter fra Kåfjord, en liten bygd ca. en mil fra Alta sentrum. Selve Kåfjord kan by på mange historiske høydepunkt. Her ligger det gamle koppergruver som er nedlagt for en generasjon tilbake. I tillegg ble Kåfjorden brukt som tilholdssted for Tirpitz under siste verdenskrig. I dag ligger der et eget museum med mange minner fra den tiden. Museet er en flott severdighet som bør besøkes ved en slik anledning.
Selve observatoriet på Halddetoppen inneholder også en god del minner fra tiden da Kristian Birkeland hadde ansvaret for arbeidet med nordlysobservasjoner. Bare bygningsmassen er verdt turen opp, enhver blir imponert over hva som er bygget for over hundre år siden på en slik plass. I tillegg vil naturopplevelsen i seg selv sette en flott ramme for turen.
25. juli 2008 kl 22:00 var det klart for åpningsprolog for offroadfinnmark opp til Halddetoppen. Været var ikke helt på vår side denne kvelden, noen lave skyer truet med gråvær på toppen. Temperaturen var ca. 15 grader i startområdet med enkelte solglimt.
Starten gikk som intervallstart med ett minutts avstand mellom rytterne. Jeg startet ut i et moderat tempo oppover den bratte veien. Etter 10 min tok jeg igjen en rytter som hadde fått punktering og manglet slange. Jeg slapp løs min ekstra slange til han og tråkket videre oppover. Ved skoggrensen merket jeg at Daniel Leirbakken kom bakfra med 2 mann på slep. Jeg konsentrerte meg om ikke å kjøre for hardt og lot de tre passere uten å henge meg på. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg under terskel da jeg viste hva de neste dagene hadde å by på. Oppover fjellsiden var det overraskende mye folk som hadde tatt turen opp og vi ble heiet frem. Jeg fikk noen tanker om L'Alpe-d'Huez der jeg presset oppover. Over oss hang et helikopter med filmfolk hengende på utsiden.
Oppover den siste delen var det ingen som fulgte Daniel og han tok en klar bestetid opp. Han brukte 56 min på de10 km opp. Min makker Jørund Greibrokk kom inn som 3. mann noen minutter bak. Startlisten for selve testrittet av offroadfinnmark var nå klar. Daniel og Sven-Tore skulle starte 12 min før meg og Jørund. Deretter kom ett tredje lag med Gerit, Tor-Oscar og Lasse 20 min etter oss.
Åpningsseremoni
Lørdag 26. juli var det klart for åpningsseremoni og start av det første offroadfinnmark. Selve seremonien ble gjennomført i gågata i Alta sentrum med opprigget scene og stor festivitas. Samisk musikk i lag med lokale dansere gjorde at rittet fikk en flott start. En god del publikum var til stede og fulgte seremonien. Lagene og rytterne ble presentert på scenen og rittleder holdt tale.Dette første rittet skulle bevise at denne type konkurranseform var gjennomførbart og har en plass i sykkelsporten. Personlig var jeg skeptisk til at jeg skulle klare å fullføre innen den tiden som var satt. Men nå var vi klar og jeg gledet meg til å ta fatt på den lange turen.
Etter åpningsseremoni var det klart for start av selve rittet. Startrekkefølgen ble satt opp etter resultatene fra prologen. Det første laget med Sven-Tore og Daniel startet av gårde kl 15:00, jeg og Jørund startet 12 minutter etter. Før starten gikk ble det tatt blodprøver, laktat og blodsukker ble sjekket. En gruppe fra Høgskolen i Finnmark stod for disse testene. De hadde satt som oppgave å forske på enkelte av oss deltakere. Vår kapasitet (watt og VO2 maks) og anaerob terskel ble testet i forkant av rittet. I tillegg skulle vi følges opp med pulsregistrering gjennom hele rittet, blodverdier, blodsukker, fettprosent, laktatmålinger og ny kapasitetstest etter gjennomført ritt.
Vi startet ut i langkjøringstempo og for mitt vedkommende vil det si 120-130 i puls. Forholdene i traséen var fine på tross av ganske lange nedbørsperioder i uka før. Jeg merket litt ulyd fra det nye kjedet på de letteste girene i kneikene, men regnet med at dette ville gå seg til. Var mer skeptisk til Jørunds valg av sykkel. Superlett hardtail (grusracer) med felgbremser og lette dekk med lite mønster. Kunne en slik sykkel fungere på et slikt ritt? Jeg hadde i motsetning til han en fulldempet terrengsykkel med skikkelige bremser og dekk. De 3 kg ekstra som min sykkel veide mer enn hans mente jeg ville utlignes raskt.
Etter et par timers sykling skimtet jeg to syklister et stykke unna i et langt klatreparti. Tok mellomtid og registrerte at vi lå 7 minutter bak hvis det var lag 1 og da hadde vi tatt inn 5 min. Følte meg veldig sprek og syntes det gikk veldig lett, fikk dog noen signal fra Jørund om at det gikk litt fort. Vi hadde på forhånd avtalt at vi skulle starte første del med mest sone 1 og 2 sykling. Måtte da ta det rolig og fokuserte mer på de flotte omgivelsene og fin trasé. Jeg følte at mitt valg av sykkel var perfekt, min Scott Spark LTD var som skapt for dette terrenget.
Vi nærmet oss stadig de to foran og etter 4 timer tok vi de igjen. De hadde da tatt en matpause og vi passerte uten å stoppe. Jeg tror de ble litt stresset for jeg registrerte at de var på hjul allerede etter 10 min. Så smalt det, Jørund hadde punktert! Dekket var revnet og vi måtte bytte dette. Ny slange og grovere dekk ble satt på og vi skulle være kjapt i gang, men nei! Problemer med for kort ventil medførte at vi ble plaget ganske lenge før vi hadde fått pumpet nok trykk. Lag 1 var nå ikke å se og de hadde fått en solid luke.
Etter å ha syklet på de høyeste partiene av dette første strekket følte jeg at noe var galt. Jeg hadde syklet distansen tidligere og kjente meg ikke helt igjen. GPS var ikke montert da vi hadde vurdert dette strekket som helt greit og GPS var unødvendig. Vi stoppet opp og monterte GPS-en på styrestemmet til Jørund, slo den på og konstaterte at vi var utenfor ruten. Vi skulle ha tatt av etter en sti for ca 1 km siden. Vi bestemte oss for å ta en rett kurs mot ruten og da skulle vi treffe denne etter ca 5-600 m. Denne distansen var vel og merke oppover i terrenget og uten sti så det gikk langsomt. Vi traff ruten og anslo at vi lå ca en halv time etter lag 1. Nå kjørte vi hardere og det gikk fort unna. På tur nedover mot Badderen stoppet Jørund, han hadde mistet GPS-en! Vi måtte snu og finne den! Etter å ha syklet ca 15 minutter oppdaget jeg GPS-en liggende på bakken. Den virket uskadet og fungerte greit. Stemningen i laget var amper og vi snakket ikke mye. Nå var det bare å komme seg til Sørstraumen uten noe mer ekstra. Nedover mot Badderen er det heftig sykling og jeg koste meg, måtte stoppe opp og vente på Jørund noen ganger da felgbremsene ikke har kapasitet til slik nedoversykling.
Sjekkpunkt
Vi ankom Sørstraumen ca 30 minutter etter lag 1. Det var nå blitt kveld og litt kjølig, det skulle bli godt med varm mat og dusj. Etter mat og dusj var det vask og klargjøring av sykler samt pakking av sekker for neste strekk. Lag 1 startet ut etter at de hadde fått seg mat og tatt service på syklene. Blodprøver, urinprøver, laktatmålinger og diverse spørsmål ble unnagjort. Jørund og jeg bestemte oss for å roe ned og få oss litt søvn. Etter et par timers hvile stod vi opp og spiste før vi gjorde oss klar før neste strekk. Vi hadde nå foran oss 10 lange mil og tøft terreng. Vi startet ut kl 04:30 i morgensol og en utrolig flott stemning utover en blikkstille Kvænangsfjord. Nå var det skikkelig optimisme i laget og vi var klar!Klatreparti
Opp fra Kvænangsbotten venter et solid strekk med klatring fra 0 til 900 meter fordelt på ca 20 km, i tillegg er det noen parti med nedoverbakker. Strekket går stort sett på grus- og anleggsvei og byr ikke på tekniske parti. Oppe på fjellet blir veien dårligere og vi sykler i veldig nakent terreng, Heldigvis har vi nordavind i ryggen og litt gratis hjelp. Beina har det bra og humøret er på topp, vi koser oss samtidig som vi sykler gjennom flere reinflokker. Utpå formiddagen begynner sola å vise seg og temperaturen stiger, vi stopper og tar en kort matpause og tar av klær. Stillheten og de flotte omgivelsene gjør noe med deg. Det er en rar følelse å delta i et sykkelritt med så rolige og idylliske omgivelser.
Etter 7 timers sykling kommer vi til noen hytter, vi blir enig om å stikke innom en av hyttene hvor det ser ut som det er folk. I hytta treffer vi to hyggelige samer, det er mor og datter som nyter viddas stressfrie liv. Mor er godt opp i åra og snakker ikke norsk men datteren som er i voksen alder byr på kaffe og kjeks. Vi takker for invitasjonen og bevilger en kort kaffestopp. Hun forteller at de registrerte to syklister som passerte kl 8 om morgenen, de hadde hørt om offroadfinnmark og skjønte at det måtte være deltakere.
Reisavann
Ved ankomst Bidjovaggi og de nedlagte gruvene kommer vi på fin grusvei og et stykke med rask unnakjøring før et litt teknisk terrengparti til Reisavann. Her er neste sjekkpunkt og nå er vi i skikkelig myggterreng. Temperaturen er rundt 15-18 grader og det er blikk stille. Myggolje tas fram og vi smører oss godt inn. Vi bestiller varm mat og tar fatt på vask og sjekk av sykler.Inne på hytta venter full service med dekket bord og alle mulige godsaker. To rå egg går ned med en gang og laksesuppe smaker fortreffelig. Matpakker med brød og kjøttpålegg og Nugatti ordnes. Etter vel en times stopp er vi klar for start. Nå venter ca 35 km før vi er i Kautokeino hvor vi har planlagt hvile.
Nordkalottleden
Fra Reisavann skal vi følge den gamle vandrerruten "Nordkalottleden". Denne starter fra Bottenviken og går gjennom Sverige, Finland og til norskekysten. Fra Reisavann er det singeltrack og løypa blir etter hvert utydelig og vi sykler delvis i uberørt natur. "Nordkalottleden" er markert med røde merker på steiner og enkelte steinvarder. Vi bommer et parti og tar en omvei før vi er inne på stien igjen. Etter en mil blir sporet tydeligere og vi sykler greit. Stien byr på en del tekniske parti med krysning av myr og mindre bekker. Etter 3 timer i terrenget blir stien bredere og etter hvert flott fjellvei i raskt terreng. Nå går det unna og hastigheten ligger på 25-40 km/t. Det siste partiet inn til Kautokeino følger etter asfalt.Kautokeino
Vi har nå syklet 140 km siden vi startet ut fra Sørstraumen kl 04:30 og klokken er 21:00 ved ankomst Kautokeino. Jeg føler meg i fin form og beina fungerer bra, ellers er jeg litt trøtt. Sykkelen fungerer bra bortsett fra at forbrems er dårlig og må utbedres. Jørund sine felgbremser synger på siste vers og de skal også byttes. Lederlaget har ankommet kl 17 og vi ligger fremdeles 4 timer bak. De har kun vært innom Kautokeino og startet videre etter 2 timer. De har nå syklet i et uten hvile siden de startet fra Alta, vi blir mer overbevist om at det ikke kommer til å holde for dem.Vi får servert varm "Bidos", en samisk kjøttsuppe med reinsdyrkjøtt og mye fett. For de som ikke har spist dette så har de gått glipp av noe! I Kautokeino er det fra arrangørens side lagt inn obligatorisk hvile på 2 timer inkludert legesjekk.
Sykler blir reparert, matpakker ordnes og etter en varm dusj venter nyoppredde senger. Jeg blir liggende lenge før jeg sovner lett, våkner etter 3 timer og registrerer at Jørund sover. Jeg står opp og går på toalettet og når jeg er tilbake registrerer jeg at Jørund er våken. Vi bestemmer oss for å starte av gårde. Klokken er 5 og sola ligger lavt over fjellene i det vi sykler ut fra Kautokeino etter hovedveien nordover.
Masi
Etter 2 mil på asfalt tar vi av og følger den gamle grusveien til Masi. Jørund er nå i sitt ess og han ligger stort sett foran hele tiden, her er han på hjemmebane! Det går fort og vi ankommer Masi halv 9. Lederlaget har tatt hvile her og de har syklet sakte fra Kautokeino til Masi. De hadde da syklet 32 timer uten hvile siden de startet fra Alta! I Masi hadde de hvilt i 8,5 timer før de startet videre klokken halv åtte om morgenen. Etter en times stopp er vi på vei ut fra Masi, vi ligger nå ca 2 timer bak dem og både jeg og Jørund føler oss veldig pigge. Vi snakker litt om når vi kommer til å ta dem igjen og hvor lenge de holder. Bak oss følger neste lag som består av 3 stykker, de ligger 4 timer bak.I iveren etter å ta igjen lederlaget overser vi stien som vi skal følge etter som er en avstikker fra den veldig tydelige traktorveien som vi følger. Etter ca 5 km er kursen så mye dreid i forhold til retning hvor vi skal at vi stopper opp. GPS-en har da mistet sporet og vi laster det inn på nytt, nå viser det seg at vi er på feilspor og må tilbake. Veien vi skal følge til Raggis er den gamle turistveien som er merket med røde "T" på steiner. Været er nå på sitt beste med ca 20 grader og sol.
Raggis
Midt inne på Finnmarksvidda ligger Raggis og her ligger det et gårdsbruk som i seg selv er et skue! Naturen i området er utrolig flott og frodig, Raggisjohkka som for årstiden er stor må krysses og dette føles ganske heftig. Stri strøm og vannstand opp til skrittet med sykkel over hodet samtidig som du balanserer på steiner. Elva byr i tillegg på flott ørret og røye for de som har tid til slikt!
Fra Raggis og inn mot Suosjavrre følger traséen fin kupert traktorvei med mye fin sykling. Ny elvekrysning venter og krysning over bløtmyr på stolpebru gir et spesielt inntrykk.
Suosjavrre
På Suosjavrre fjellstue venter uteservering i flott sommervær. Vanlig prosedyre med sjekk og påfyll av energi utføres i et raskt tempo. Vi får informasjon om at lederlaget virker slitne og lite snakkesalige. Vi ligger nå 3 timer bak dem. Hadde det ikke vært for feilsykling så hadde vi nok vært mye nærmere. Humøret i laget er på topp og vi starter i fullt driv mot Mollisjok. Vi har bestemt oss for å sykle til Karasjok før vi tar hvile. Det kommer til å bli en lang dag! Etter et kort asfaltstrekk fra Suosjavrre følger vi etter traktorvei innover vidda mot Mollisjok. Det småkuperte terrenget innbyr til rask stisykling. På dette strekket vil enhver terrengsyklist kose seg og man ønsker at det bare skal fortsette.Lederlaget har problemer
Før ankomst Nedre Mollisjok får Jørund beskjed om at lederlaget har problemer. Sven-Tore har tippet og skadet skulderen og han må bryte. De hadde passert Mollisjok og er på tur tilbake til Nedre Mollisjok. Vi får spørsmål om Daniel kan fortsette videre i lag med oss, noe vi selvsagt sier ja til. Nedre Mollisjok ligger som en perle inne på vidda, her tar de imot turister og andre som ferdes i fjellet. Muligheten for å få kjempefangst i elva eller i vannene i nærheten er stor. Oppsitterne kan by på mange sengeplasser og full servering for de som ønsker det.Etter et kort opphold på Nedre Mollisjok ankommer Daniel og vi starter til Mollisjok.
Mollisjok
Den gamle fjellstuen som har vært benyttet av reindriftssamer og folk i fjellet gjennom generasjoner tilhører et nettverk av fjellstuer på Finnmarksvidda. Disse tilbyr kost og losji på fjellet året rundt. Vinterstid er det mange skiløpere som går over Finnmarksvidda fra Alta til Karasjok eller motsatt, Mollisjok er da et naturlig stoppunkt. Sommerstid er det færre besøkende og langt mellom folk på vidda.På fjellstua venter et kort opphold med påfyll av energi. Vi får servert spekelaks fra Finnmark og det smaker fantastisk! Store mengder går ned og vil gi kjærkommen energi for det neste strekket. Vi skal til Ravnastua som er neste sjekkpunkt.
Hundvidda
For å komme til Ravnastua må Hundvidda passeres. Dette fjellpartiet blir av kjentmenn betegnet som nesten ufremkommelig på sommerføre. De som har kjørt over med 4-hjuls sykkel betegner det som håpløst kupert. Vi krysser moltemyr som er så full av halvmodne bær at man får lyst til å bli her ute, bare legge seg ned å vente på at dette viddas gull er fullmodent. Men vi må videre!Første del av Hundvidda består av fin singeltrack og grei teknisk sykling. Etter vel en mil fra Mollisjok begynner det å bli mer stein og de tekniske ferdighetene settes på prøve. Daniel koser seg med sin gode balanse og sykkelteknikk, Jørund med sin grusracer og håpløse vektfordeling sliter og får mye gangtrening! Vi jobber oss sakte fremover midt i midnattssolens rike, inntrykkene brenner seg fast i minnet. For en stemning, for en natur, tenk å befinne seg midt inne i Europas siste villmark, på sykkel!
Ravnastua
De siste kilometerne mot Ravnastua byr på heftig stisykling, jeg og Daniel kjører opp tempoet og har en liten intern konkurranse. Han sniker seg forbi ved ankomst fjellstua! Vi blir her som alle de andre stedene vi har vært innom tatt godt imot med full support. Oppsitterne har vandrere på besøk og vi slår av en kort prat. De er på tur til Alta etter den gamle postruta via Bojobæski som også er et sjekkpunkt som vi senere skal innom. Vi ber dem om å hilse Bojobæski.Klokken er ett om natta og vi har fått oss varm mat og nytt påfyll, nå gjenstår en forholdsvis grei tur til Karasjok. Temperaturen har sunket til +2 og en lav tåkedis gir et trolsk bilde av landskapet. Trøttheten har begynt å sige på og lengselen etter en varm seng er stor.... Nå gjelder det bare å få kroppen i gang og vi kjører litt på for å få varmen tilbake. Daniel benytter flere av kneikene til litt demonstrasjon av hvordan man sykler på bakhjulet. Jeg har egentlig nok med å jobbe meg oppover på lille skiva og passere de hindringene som er. Som Nord-Norges desidert sterkeste syklist både på landevei og i terrenget viser Daniel at også balansen er i orden.
På vei ned mot riksveien byr traktorveien på et skikkelig heftig strekk nedover hvor fulldemperen kommer til sin rett. Den siste milen inn mot Karasjok følger etter riksveien, Jørund og Daniel er pigge nok til å ta noen spurtdueller i de slakke bakkene. Jeg føler ikke noen trang til å utfordre..
Karasjok
Endelig, etter å ha startet for 22 timer siden fra Kautokeino er vi framme i Karasjok! Før rittstart hadde jeg en skjult målsetting om å klare å komme meg til Karasjok. Nå var vi her og det går fint. De samme prosedyrene med dusj, urinprøve, blodprøver, mat, klargjøring for neste strekk, stell av sykler og hvile følger i fast rekkefølge. Daniel sliter med betennelse i akilles og vurderer videre deltakelse. I samråd med lege så velger han å bryte.Etter en litt lengre hvile, ca 6 timer står vi opp og gjør oss klar. Daniel sine akillessener har blitt verre og det er ingen mulighet for videre deltakelse. Jeg og Jørund er begge i fin form og føler begge at dette går bra. Neste lag bak oss kom inn til Karasjok i underkant av en time etter at vi startet ut, de hadde da hvilt i Mollisjok. I Karasjok var det lagt inn obligatorisk 2 timer stopp med tilgjengelighet for presse.
Tekniske problemer
Ut fra Karasjok bærer det inn i furuskogen og videre oppover til bjørkeskogen overtar. Vi er på tur til Valjok og følger delvis traktorvei, singeltrack og litt urørt terreng. I et kort myrparti der vi sykler gjennom litt kratt smeller det i bakgiret på Jørund sin sykkel. En kvist har kilt seg i bakgiret og dette har låst seg slik at girøret er brukket. Heldigvis har Jørund tatt med et ekstra nettopp med tanke på dette. Etter et kort mekkeophold er vi gang igjen. Vi er nå inne i et område hvor det nylig er observert bjørn og vi registrerer et fly som tråler terrenget. Antar det er søk etter bjørn som foregår.Nedover mot Valjok kommer vi inn på et nytt parti med hurtig utforsykling, føttene begynner å verke litt etter å ha stått statisk i lange perioder.
Valjok
Den gamle trehusbebyggelsen fra før 1800 tallet ligger idyllisk til nede ved Tanaelvens bredd. Bygningene er fredet og er de eldste bygninger i Finnmark, de ble reddet fra tyskernes nedbrenning grunnet russernes raske fremdrift under 2. verdenskrig. Tyskerne rømte i all hast over fjellet mot Skoganvarre for å komme unna russerne.I hovedbygningen er det dekket opp til oss med et flott bord. Grønnsaker, stekte egg, og topp servering venter. Grønnsaker har vært mangelvare hittil og det skjerper appetitten merkbart. I en kjempelavvo er det redd opp senger i tilfelle vi skal hvile. Det er med tungt hjerte vi starter ut fra Valjok, her hadde det vært fint å fått seg en blund. Klokken er 19:30 og vi må videre til Skoganvarre.
Skoganvarre
Vi krysser Valjohka som for årstiden er uvanlig stor grunnet mye nedbør de siste ukene. Følelsen av å fullføre rittet gir ny inspirasjon og vi storkoser oss etter hvert som vi klatrer opp på fjellet. Vel oppe på fjellet tar vi av fra traktorveien og følger en sti etter nedlagt telegraflinje. Stien følger et småkupert landskap med fine stiparti og enkelte greie krysninger av myrer.Det er nå sen kveld og vi oppdager at vi skulle ha tatt av fra stien stykke tidligere. Vi sykler tilbake noen kilometer før vi tar kursen etter GPS-sporet. Det er ingen tydelige spor og vi må av syklene flere parti for krysning av blant annet tett kratt. Med syklene over hodet og ingen tydelige åpninger går vi slik opp mot en halvtime før landskapet åpner seg. Vi er på GPS-sporet og etter hvert skimter vi tydelig tråkk i terrenget som vår rute følger. Dette partiet har nok ikke vært benyttet på ganske mange tiår. Etter hvert som vi nærmer oss Skoganvarre blir stien tydeligere. Nedover mot E6 kommer vi inn på mange flotte stiparti som i seg sjøl ville gledet de fleste stientusiastene. Det siste stykket etter E6 inn til Skoganvarre går stort sett nedover hele veien og vi har god fart inn.
Etter noen timers hvile, dusj, mat og service er vi klar for siste del fra Skoganvarre over fjellet til Alta. Totalt gjenstår ca 11 mil og vi er fremdeles ved godt mot. Forfølgerlaget kom inn 4 timer etter oss og starter 6 timer etter oss ut fra Skoganvarre. Jeg sykler med ørepropp og mikrofon for kommunikasjon via telefon. Har kontakt med kjente som følger på nett og dermed holder oss oppdatert. Vi føler oss trygg på at dette går vår vei, men det er ennå langt igjen og mye kan skje.
Energitrøbbel
Etter lang klatring oppover etter fine stier og traktorvei er vi ved Livnasjavrre, et stort vann på 500 meters høyde. Fjellene som omkranser vannet gir flotte omgivelser og beviser Finnmarksviddas mangfoldige landskap. Stien langs vannet er lite benyttet og dermed delvis borte, ved vestenden er vi på fin sti igjen. Jørund er stille og begynner å henge etter, farten er lav og jeg prøver å muntre opp. Det går gradvis saktere og vi må stoppe. Jørund er slapp og kraftløs. Han er i ferd med å gå tom. Han får i seg mat og mye drikke. Samtidig flytter vi over de tyngste delene som han har i sekken. Dekk, verktøy, og alle tyngre saker legges i min sekk.Vi er i gang igjen og det går sakte fremover. Etter en halvtime er vi ved Cieknalis og nå er det på nytt stopp. Jørund klarer ikke lenger og må hvile. Vi blir enig om at han tar energigel, kler på seg ekstra tøy og legger seg nedpå maks 10 minutter. Jeg tar tiden og setter meg ned mens han hviler. Tiden er over og vi må videre, han kan ikke bli liggende for lenge slik at han blir kald. Vi må gå det første stykket og jeg leier begge syklene. Etter en halv time begynner praten å komme, jeg ser positive trekk og er optimistisk med hensyn til siste biten. Vi setter oss på syklene og jobber oss videre. Fra Cieknalis til Stabbursdalen er det et høydedrag som virket uendelig langt i dag. Nedover mot Stabbursdalen følger vi sti i myrlendt terreng som krever sitt av oss ryttere.
Fra Stabbursdalen tar vi av fra hovedløypa og setter kursen sydover mot Bojobæski. Vi har nå grei fart inn til siste sjekkpunkt, Bojobæski.
Avslutningen
I Bojobæski ligger en av Turistforeningens hytter og her møter vi en av Alta Turlags ildsjeler, Jens Åge Suhr som tar vel imot oss. Han lurer på hvorfor det har gått så lang tid, vi var ventet flere timer tidligere. Vi blir enige om å få oss en hvil etter et skikkelig måltid og de andre oppgavene er utført. Etter noen timer ankommer neste lag og spenningen stiger. De virker ganske slitne og har også hatt et tøft strekk bak seg. Nå gjenstår i overkant av 50 km til mål, dette kan bli spennende. Jeg føler meg pigg og avtaler med Jørund om å avvente start til de andre starter. Det blir to hyggelige timer med løst prat før noen begynner å gjøre seg klar. Vi er klare og avventer situasjonen. Forstår etter hvert at de forbereder avgang.Nå haster det. Vi er klar og starter av gårde. Vi skal nå opp på snaufjellet og et tøft parti med klatring venter. På toppen av høyden ser vi de andre kommer og vi blir enig om å kjøre litt hardere. Jeg øker intensiteten til sone 3-4 og det kjennes fint. Jørund har justert stemmet på sykkelen sin og det går lettere for han. Nå går det unna og dette partiet byr på rask stisykling helt til Joatkavannet. Her krysser vi anleggsveien til Altakraftverket og vi har nå ca 3 mil fordelt på 1,5 mil med singeltrack og resten grusvei. Etter hvert som vi kommer nærmere mål treffer vi flere filmteam og en del fotografer som har plassert seg oppe på fjellet denne morgenen. Klokken er fremdeles bare syv om morgenen.
Jeg kjenner at det begynner å bygge seg opp en klump i halsen og tilfredsstillelsen over å ha bestått dette testrittet kan ikke beskrives. Etter så mange timer på sykkelsetet og de enorme inntrykkene vi har fått vil dette bli stort. Hvem skulle trodd at dette var mulig? Tankene raser i hodet og i iveren etter å komme i mål glipper konsentrasjonen. På tur ned skiferfjellet i god fart skjer det som ikke skal skje, en skiferhelle vipper opp og jeg mister kontrollen. Jeg er ikke sikker på hva som skjer men i følge Jørund som kommer bak har jeg tatt salto og landet på siden i skiferbruddet. Fortumlet kommer jeg meg opp og kjenner at kroppen er ok. Litt forslått og noen skrubbsår men ellers hel. Sykkelen er uskadd bare ryggsekken har fått seg en flenge. Vi tar det rolig ned den siste biten i skiferbruddet.
På de siste grusveiene inn mot Alta blir vi fulgt av filmteam på 4-hjul sykkel, jeg har lyst å ta ut det siste men kroppen svarer ikke helt. Kommer kun opp i litt over 150 pulsslag i mot 170 vanligvis. Jeg kjenner at kroppen begynner å bli kjørt. Inn mot gågata registrerer vi at det har møtt opp en god del folk så tidlig på morgenen. Vi er i mål!! Ca 650 km og vel 4,5 dager på vidda er unnagjort. For en tur!
En time etter at vi kom i mål kommer neste lag, de er svært fornøyd med å komme i mål!
Nå starter planleggingen til neste års offroadfinnmark, da er det alvor!
Denne fortellingen baserer seg på mine inntrykk og minner fra rittet. Utfordringen har vært å få frem en del av de bilder som jeg sitter igjen med. I tillegg til inntrykkene føler jeg at jeg utviklet meg både fysisk og psykisk i løpet av rittet. Den fysiske biten fikk jeg bekreftet gjennom tester utført av forskere ved Idrettsfag på Høgskolen i Finnmark. I etterkant av rittet opplevde jeg en formstigning som jeg holdt ut hele sommeren og høsten! Av prestasjoner fikk jeg resultater langt over det jeg tidligere hadde prestert. Birken ble også gjennomført med solid pers! Det samme gjaldt for øvrig også Jørund.
No comments:
Post a Comment